Jeg sto på gårdsplassen og grov høl i det nymalte huset mitt med tollekniven. Da kom jeg i tanker om karussen som trudde den var så innmari spesiell fordi den ikke trengte luft. Den fordømte bikkja satt og glante på meg. Den måtte være sjuk. Jeg stirra tilbake. Dyret var jo helt perverst. Det skulle faen steike meg vært lagt i reimer. Det var dråpen. Alle har da kroppen full av sprit. Jeg kjørte kniven i veggen, og uten å hente jakka mi i gangen gikk jeg ned til dammen og vassa rett uti. Det var så kaldt at jeg blei lam. Bunnen var bare gjørme. Til slutt hadde jeg hue under vannet.

Etter ei stund kom gutta snublende. «Kom igjen ‘a, Ivar. Gi ‘rei ‘a. Bli med å ta en øl …» Jeg gadd ikke se på’rem engang. Til slutt ga’rem seg og rusla opp igjen. Det var faen meg noen fine kamerater!

Det blei kølmørkt neri dammen. Midt på natta skimta jeg mor mi i vannkanten. Kjerringa sto og veiva sjøl om ‘a hadde vært dau i førti år. Hu peip og bar seg om at jeg kom til å bli sjuk, at jeg måtte bli med opp i huset og få på meg tørre klær og slutte å tulle. Men det skal jeg hilse og si at ‘a blei blå for.

Jeg trur dammen bånnfrøys oppunder jul. Men jeg veit ikke. Det er ikke en vanlig vår, den jeg venter på.