Skjønnlitterær prosa kan være kort, og hvis den er kort nok og vanskelig kan kalles en novelle, får den gjerne merkelappen kortprosa. Dras den langt nok over i et poetisk språk, blir «prosadikt» en mer beskrivende betegnelse. Men det er altså helst det beskjedne ordantallet som definerer sjangeren, mens man innholdsmessig har stor frihet innenfor de strengt begrensende rammene som formatet setter. Det lille formatet kan også hjelpe (eller tvinge) forfatteren til å lade teksten, altså gi de enkelte setningene og ordene større kraft og tyngde.

Kanskje er kortprosa en praktisk sjanger for nettet og en fragmentert tid, for den travelt opptatte eller den som har lite å melde. Den komprimerende bevegelsen kan passe vårt lynne og våre interesser bedre enn den ekspanderende bevegelsen i f.eks. en roman.

Kortprosaen gir et godt utløp både for det absurde og – som i denne bloggen – ikke nødvendigvis det «lette», for trøkk må det fortsatt ha, men for det mer upretensiøse og humoristiske.

Samtexts in-house kortprosaist og legemliggjorte lunsjunderholdning kan du lese mer om her og her. Og Wikipedias presise, lett knusktørre definisjon på kortprosa finner du her.

#kortprosa #samtext