Jeg var brudens far, og reiste meg kremtende mens jeg løftet ei teskje for å slå den mot vinglasset, da jeg plutselig kom i utakt med tid og sted, ansiktene rundt bordene ble utydelige, situasjonen skjøt fra meg som en oppskremt kanin, plingene mot glass steg som luftbobler, og jeg forsto at jeg egentlig drev og kakket mot undersiden av stålisen på et skogstjern seinhøstes. Hvor lenge hadde jeg levd nede i vannet? Hvem var disse menneskene som bøyde seg over meg der jeg gapte og veivet med denne skjeen jeg måtte ha funnet i bånngrumset? «Andre er mitt speil, det er ikke rart jeg er redd», for det gjennom hodet mitt, men det som isteden sprutet ut av meg, var noe med «kjære Elisabeth», (min datter heter Astrid) «… intet menneske er et egg. Visse frø må gjennom en elefants fordøyelsessystem for å spire …» Her tok jeg en kunstpause, men sannheten var at jeg i løpet av mindre enn ti sekunder hadde malt meg inn i et hjørne, en ralling trengte seg på, skulle jeg simulere et illebefinnende …