Jeg var den første i klassen som lærte å lese, og ble kjent som «skolelyset». Gjennom hele barneskolen var jeg en ener, og sånn fortsatte det også på ungdomsskolen, om enn med konkurranse fra et par av jentene. På gymnaset var alle klassekameratene nye, men jeg var fortsatt en mønsterelev, kanskje den beste på hele klassetrinnet i tysk.

Jeg dro til byen for å videreutdanne meg, men var uheldig med fagvalget og et unødig dumt og komplisert pensum. Via forbindelser klarte jeg likevel å ta meg til utlandet som stipendiat ved et universitet som nærmest var en by i seg selv. Der fikk jeg ikke den oppmerksomhet som mine talenter og evner tilsa, og forlot jorda til fordel for en av konføderasjonens interplanetariske læreanstalter, hvor jeg fikk språkvansker å slite med og ble behandlet med en ovenfra-og-ned-holdning som fikk meg til å søke meg til galaksens sentrum. Jeg jobbet på en lagerhall inntil jeg fikk hyre på et romskip som ble sjanghaiet, hvoretter jeg ble solgt og videresolgt og etter hvert slet som slave blant fremmedartede folkeslag og deretter ikke blant folk i det hele tatt. Selv om jeg heiv etter luft lik en druknende ved hvert åndedrag, fikk jeg aldri nok. Jeg satt i et bur mens de kastet larver til meg og pekte, i det minste tror jeg det var det de gjorde, jeg så jo verken opp eller ned på dem og skjønte ikke disse gestene, denne gnissingen som kunne være tale.