Jeg holdt på med en språkvask av en brukermanual for ammepumper. Da lød det fra radioen at i dag skal vi snakke om relasjoner. Jeg spratt opp som om stolen var en kokeplate og sa jeg går ut etter røyk, lukket døra bak meg før kona rakk å svare, og stakk to mil ut i skogen.
Jeg var blitt verpesyk, og klatret opp i ei furu der jeg med mye om og men klarte å bygge et reir fôret med mine egne kroppshår. Neste morgen la jeg et egg som ikke var til å skille fra et vanlig strutseegg.
Nå tok rugingen til. Det ble veldig kaldt i reiret. Jeg ønsket jeg hadde tatt med meg noe mer enn en eske mokkabønner og det jeg gikk og sto i. Men det var jo ikke snakk om å forlate egget midt på vinteren.
Jeg ruget i førti døgn. Regn og sludd øste ned. Jeg drømte i febervillelse om mørket mellom stjernene og det teoretiske, absolutte nullpunkt, der all bevegelse opphørte, og dermed også all materie, siden den òg er bevegelse. Da jeg våknet, måtte klekkingen ha skjedd, for det satt en kortvokst eldre kar med hatt og bart på reirkanten og blunket og gapte. Han ville vel mates, men det var tomt for mokkabønner. Hvis jeg der og da skulle sagt «du var vel en ordentlig godklump», ville det vært loddrett løgn, men tausheten ble snart pinlig, så til slutt brast det ut av meg:
– Jeg ser du har gamasjer?
Da lynte øynene hans, og han mælte med tordenrøst at den som sa et vondt ord om gamasjer, for ham bar det lukt i svovelpølen. Jeg skvatt, den kom litt bakpå meg, jeg fikk en slags synkende følelse, som om jeg falt, noe jeg også gjorde, ut av reiret. Jeg landet med et brak og la på sprang det forteste beina kunne bære meg, fylt av navnløs gru for min egen sønn (jeg kaller ham det i mangel av et bedre ord).
Etter noen timers flukt sjanglet jeg opp den siste bakken til huset, der kona møtte meg på trappa uten forståelse som vanlig, og ba meg gå ned med søppelposen. Jeg så på henne som om hun hadde kommet med en god spøk, og svarte at forskerne nå hadde bevist at kvinners hjerne er 75 prosent mindre enn en termitts.
More! 🙂
Forfatteren demonstrerer en unik evne til å tangere tidsånden og gir stemme til en hel generasjon. Narkotikapåvirkede lesere (og det er mange av oss) risikerer nye rammebetingelser, men én ting er sikkert: Snøfreseren har rusk i forstillinga; er det progressive glass som gjelder nå?
Ja, det er definitivt progressive glass som gjelder nå, særlig når man kjører snøfreseren.