– Snart er julen her igjen, sa jeg omgjengelig til min kone (siden det snart var jul) før jeg gikk og la meg, eller rettere sagt sprang så fort jeg klarte uten å skli på teppet og slå meg i hjel mot vegger og dørkarmer, inn på soverommet der jeg hev meg opp i sengen med et så skingrende skrik at mitt eget blod frøs til is i årene, og sovnet momentant.

Jeg drømte at jeg la egg.

Da jeg våknet, var jeg blitt et oversettelsesbyrå som skulle oversette til og fra alle verdens språk. – Det er da som satan, skal det aldri være mulig med litt vanlig fred og ro, klynket jeg på noe som kunne være swahili, i samme stund som de ansatte begynte å strømme på. Det var en sørgelig samling forpinte og åpenbart udugelige vrak, som subbet uflidde og låghalte rundt med kaffekoppene sine. – I himmelens navn, ropte jeg mens jeg flerret pysjamasen og blottet mitt eget hårete bryst (hvordan var jeg blitt så hårete, hadde jeg i tillegg til å bli et byrå også blitt en bavian?), – er dette et oversettelsesbyrå eller et hvilehjem for gudløse pappskaller? Sett i gang og jobb, forbannede ormeyngel!

Da slepte de seg motvillige og skulende bort til pc-ene og begynte å klunke på tastaturet, tilfeldige tegn og bokstaver, samtlige var jo språkløse analfabeter. Alle telefonene ringte. Kundene måtte ha oversettelsene sine. De var blitt lovet dem i fjor, eller året før det. Én hadde ventet helt siden 1600-tallet.

Langt borte, som fra en annen verden, som gjennom et femti mil tykt lag med bomull, som om jeg var nedsenket i lim, som om jeg ikke allerede hadde mer å stri med enn noe menneske kunne bære, hørte jeg kona spørre på en utrolig irriterende, bebreidende måte hvorfor jeg ikke hadde kjøpt servelat.