Jeg var korsfestet til en elv.

Fiskestangen ble stjålet før jeg lærte å bruke den. Jeg kakket kortstokken mot bordplaten og gikk selv gjennom gulvet. Ikke noe oppnådde jeg, lat var jeg, all min ulykke skyldtes for lite tran. Satsplanken var fallemmen, rekkehuset oppløste seg i takt med avdragene på boliglånet, til bare en dunst av surkål sto igjen.

Uten at jeg hadde så mye som en tørrmopp, slo de forstøvede restene etter en utdødd sivilisasjon av gudløse amøber seg ned foran meg, og jeg henvendte meg til dem, egentlig vil jeg vel nærmest si at jeg forbannet dem, iført den seremonielle skyggeluen og lendekledet som oldefar hadde heklet, mens jeg hevet septeret med inntørkede kålhoder, fra det brennende hønsehuset, fra toppen av tuntreet, fra meitemarkmørket, øverst i snøskredet, bak termopanruten, med utsikt over bygda og fjorden.