Krødersen hadde påtatt seg oppdraget i et anfall av vanvidd. Ingen var mistenkt. Saken var for stor, for utflytende, hadde for mange forgreninger, for mange fornærmede, krenkede, folk som slet med senvirkninger. Mange skrev leserinnlegg. Kirkegårdene var fulle av lik. Inne i skogholtet skulle en mann ha blitt sett, gjetende på en gris, men det var i motlys, eller tåke, og vitnet var lystløgner, alkoholiker, kanskje hønseskjender, men kilden som hevdet det siste, en kvinne fra Nesodden, ble etter sigende også jevnlig bortført av ufoer og forhørt av avdøde tjenestepersoner i kommunalforvaltningen. Var krefter utenfor solsystemet involvert? Det kom rapporter om brudd på enmetersregelen. Flakkende lys ute på myrer. Flere av kollegaene sluttet og fikk seg jobber i næringslivet eller private vaktselskaper. Krødersen var en hardkokt type som kokte seg selv i elleve minutter hver morgen sammen med egget, da følte han seg oppkvikket på en måte han ikke var i stand til å forklare, men dette ble mye, selv for ham.

Han sto inne på et lager i et nedlagt industriområde. Det elektriske anlegget virket ikke. Lommelykten var tom for batteri, forstørrelsesglasset fullt av størknet saus. Deler av taket var rast ned. Ikke ei glassrute var hel, månen skinte inn. Han åpnet et par av pappeskene. Det ubestemmelige innholdet var begynt å mugne. Var det en utstoppet pungrotte som stirret tilbake på ham?

Etter hvert begynte han å mistenke seg selv. Han hadde motiv, han hadde anledning, han husket ikke noe fra den kvelden, det var hans møkkagreip som ble funnet i skjegget til den nakne oldingen de tauet inn etter opptøyene i sentrum. Han satte seg i den utgamle rustholken fra folkevandringstiden som nesten ikke hadde hjul, og kjørte til kammeret for melde seg. Der var han i ferd med å tilstå alt, men fikk beskjed om at saken var løst.